Koble våre verdener sammen
gjennom å dele vår kultur, vår tro, våre verdier og våre levde erfaringer -

Tilbakeblikk på prosjektet “Joikas un Dainas” 2014-2015

av Frederika Wennermo

Dette er en kort sammendrag av mine erfaringer med prosjektet Joikas un Dainas på Isogaisa festivalen i august 2014 og 2015, også om min reise til Latvia i juli 2015, og tildakelse i verksted i Drabeši og etno-øko festivalen Sviests i Cēsis.

Disse refleksjoner er blitt tatt fra begge mine erfaringer med dette prosjektet, som er knyttet med et større forskningsprosjekt om nålevende sjamanisme. Dette forskningsprosjektet vil bli presentert neste år for min Mastergrad i Religion i Fred og Konflikt.

Mål med denne rapporten er å dele mine erfaringer med dette prosjektet i en kort presentasjon. Denne rapporten handler om hva jeg har deltatt i, og hva jeg har lært om både latviske og samiske tradisjonelle verdenssyn gjennom skaping av dette prosjektet.
Dette er skrevet med takknemlighet for muligheten jeg fikk til å lære, for å reflektere og få kontakt med en del av vår verden som fortsatt var ukjent for meg – Latvia – og også med den kreative friheten til å skrive om mine personlige erfaringer og ikke som en del av min akademiske forskningspapir.
Denne rapporten er skrevet uten å ha noen metodiske og teoretiske presentasjoner fra forskningspapiren min. Istedenfor presenterer jeg denne teksten som en del av min personlige dagbok som handler om mine erfaringer på Isogaisa, og i Latvia, som er i forbindelse med dette prosjektet. Denne teksten begynner med mitt første møte med prosjektet i 2014 på Isogaisa og spanner over året etter.

Jeg reiste til Lavangen i Nord-Norge i august 2014 for å delta i en sjaman festival Isogaisa for tredje gang. Reisen ble tatt som både en personlig reise for å møte venner og som en del av forskningsprosjektet mitt om nålevende sjamanisme i Nord. En venn av meg som hadde besøkt meg om sommeren, fortalte meg at et nytt prosjekt, Joikas un Dainas, hadde blitt startet, og at noen få mennesker han kjente til, hadde vært i Latvia i juli 2014. Jeg hadde lest beskrivelsen av prosjektet på Isogaisa nettsiden. Jag fant ut om artister som skulle komme, og var nysgjerrig på hva de ville bringe til festivalen.

Isogaisa er en sjamanistisk festival, som er til og med beliggende i Nord-Norge, og har et klart fokus på samisk kultur og tradisjonelle sjamanistiske verdensbildet. Festivalen er også et sted for samling av sjamanistiske utøvere med ulike etnisiteter og fra forskjellige kulturer. Folk som kommer til festivalen, både som deltakere i aktiviteter og de som holder verksted og seremonier, bringer alltid sine tidligere erfaringer av sjamanistiske praksis med dem. Jeg vil beskrive festivalen som en stor mulighet for møter mellom kulturer, som en deling av kulturelle opplevelser og praksis som skaper oppmerksomhet om fortiden og håp for fremtiden. Isogaisa knytter sammen mennesker og våre felles livserfaringer, som blir til noe vi kan lære mye fra om vårt eget liv.

For å komme til Isogaisa festivalen, reiste vi fra vårt hjem i en landsby i nærheten av Umeå i Sverige i to dager. Mandags ettermiddagen var vi til stedet. Som alltid, med spennende følelser for å møte venner og for å bli en del av enda en Isogaisa opplevelse av seminarer, seremonier og verksted. Etter å ha satt opp lavvo, gikk vi inn til hoved oktogonen for å hilse på alle. Når vi kom inn, var det en liten samling. Arrangøren av Isogaisa, Ronald Kvernmo, drev med å lede en sjamantromme reise sammen med en gruppe mennesker, så vi satte oss ned på et reinskinn ved bålet og fulgte hans instruksjonene. Når sjamantromme reisen var avsluttet, vi la oss bli sittende ved bålet når flere fok stakk innom rommet. Jeg kunne høre Ronald si til folk som kom inn, – Kur ir kokle? Alle ble borte igjen og kom tilbake snart sammen med sine instrumenter. De satte seg bak meg, så var jeg ikke i stand til å se verken hva de drev med eller hvem de var. Men da de begynte å spille, gikk det et gys gjennom meg – en slik vakker musikalsk opplevelse det var! Spesielt en av strengeinstrumentene fascinerte meg, siden jeg ikke klarte å skjønne hva slags instrument det var.

Neste dag fant jeg ut at rett ved siden av der vi hadde plassert vår lavvu, et hvitt telt for latviske verksted ble satt opp. Ved siden av det hvite teltet, foran bålet, fantes det en mindre lavvo. Jeg var veldig nysgjerrig på hva de gjorde, og ville finne ut mer om det instrumentet jeg hadde hørt kvelden før. Jeg så en venn av meg stående der, så gikk jeg og finne det ut. Vennen min fortalte meg at instrumentet som jeg hadde hørt, het kokle. Han viste meg en av instrumentene som la på bordet i nærheten av inngangen. Prøv den, sa han smilende. – Jeg ser at du vil prøve den! Det føltes litt rart, jeg visste jo ikke i det hele tatt hva jeg skal gjøre, så prøvde jeg å holde en kokle, men det føltes ganske ubehagelig. Vennen min pekte på en av to deltakerne av gruppen og sa, – Vet du, denne mannen kommer til å undervise i kokle, og han ser ut til å være tilgjengelig akkurat nå, så hvorfor ikke å prøve sammen med ham? Mannen kom, og med litt hjelp av oversettelse, fortalte han meg det grunnleggende for kokle, antallet strenger, hvordan å holde fingrene mine, og så viste han meg en enkel melodi. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd, men plutselig hadde det gått to timer, og jeg hadde blitt helt forelsket meg i dette instrumentet.

Jeg brukte mye tid på å lære meg et par melodier i løpet av dager etter. Det gikk ekstremt frustrerende og utrolig gøy samtidig. Jeg følte at jeg ikke kunne bevege fingrene mine som jeg ville, mens jeg prøvde å finne ut hvordan å spille, for å skape den rette lyden. Jeg ble overrasket over tålmodighet både av læreren min, og av alle som var rundt oss og måtte lytte til den samme melodien om og om igjen. Det var flott å sitte der og øve, se på de som jobbet der og de som kom inn for å se hva som foregikk. Deltakerne på verkstedene lærte seg å veve bånd, å lage mat over bålet, å lage smør, å lage smykker av bronse, og spille kokle sammen med folklore gruppe Ore. Ore ledes av Inese Roze og mannen hennes Andris, datter Rasa, samt Adele Grunte og Talis Karlsons. Musikken og bøker var brakt av arrangøren av Joikas un Dainas, det vil si, Daina Zalāne og mannen hennes Juris.

På en av de dagene når jeg øvde meg i å spille kokle, kom Juris bort til meg og forklarte meg at melodien jeg drev med å lære, var en som de spilte i bryllup og på ekteskapets feiringer. Han mente at akkurat på denne dagen feiret han og Daina bryllupsdagen sin, så de skulle utføre denne spesielle hilsen for det. Det var fint å se hva de gjorde, og etter at de ble ferdig med å spille sangen, kom det Juris og viste meg dansetrinnene. Det endte opp med en gruppe av oss dansende. Heldigvis har jeg dette danse-øyeblikket tilgjengelig på YouTube som en del av presentasjonen min fra Isogaisa 2014.

På en annen dag forklarte Juris meg tekstene til en av melodiene jeg lærte. Den handlet om en mann som rir en ulv for å kjøpe tobakk for faren sin. Dette fant jeg veldig interessant ettersom tobakk er ofte brukt i ulike sjamanistiske tradisjoner som et offer eller en gave til åndene. Selv har jeg sett tobakk gitt til brann eller til jord, innen seremonier. Det å ri en ulv, å samarbeide med dyrenes ånd eller å veilede ånden, å hjelpe på en reise til den åndelige verden, er også en del av sjamanistiske praksis. Jeg spurte Juris hva han visste om historien til denne sangen og han fortalte meg om hvordan åndelig praksis har vært lovlig bare innenfor dainas og folkeviser. Mange tro og tradisjoner hadde blitt holdt på dette tidspunktet. Folk kunne forstå og tilknytte tradisjonelle folkeskikk på nytt gjennom å lytte til dainas, lese tekster, som hadde blitt samlet inn, og studere dem. Juris fortalte meg at noen av dainas kunne beskrive en seremoni i detalj, og at de kan også bli brukt i feiring av årstid (for eksempel, Sankthans), og for sånne livshendelser som fødsel, ekteskap og begravelse seremonier. Jeg spurte ham om det var mulig å få lese disse tekstene, og fikk finne ut at det finnes noen oversettelser til engelsk. Juris kom til meg på min siste dag på festivalen. Med seg hadde han ei bok som heter Latvju Dainas, skrevet av Krišjānis Barons. Latvju Dainas er en samling av dainas som er oversatt til både engelsk og tysk.

Sammen med kokles læreren min begynte jeg å lære om folkebevegelsen i Latvia som begynte på 1980-tallet. Jeg lærte om hvordan folk hadde funnet styrke til å gjenoppta kontakten sin med tradisjoner og musikk, og om det, hvordan musikk hadde spilt en stor rolle i frigjøringen av undertrykkelse. Jeg lærte også om hvordan folk samlet i grupper og begynte å lære tradisjonelt håndverk på nytt. Også håndverk som hadde blitt glemt eller er bare utført av noen få mennesker, ble presentert på verkstedet telt. Jeg fikk lære om hvordan å spille de tradisjonelle instrumentene, utføre seremonier til livsanledninger og sirkelen av året, med å lage klær og smykker, den åndelige veien av en sosial livsstruktur.

Jeg selv koblet dette til den sjamanistiske/pagan bevegelsen av både samene og nordmenn hvor både tradisjonelle praksis er blitt utførkset og har gått tilkabake til våres sosiale plass som en åndelig tilkobling til naturen, enn annen realitet og mennesker blir utførsket, og er ofte sett som en gjenkobling til seg selv, frihet av undertrykkelsen av meninger og verdier som er tvunget til oss gjennom sosiale strukturer. Det å gjenkoble seg, er en helbredelse prosess av det som har skjedd historisk sett, og å håpe for et bedre framtid. Det å høre på hva latviere delte med meg, hjalp meg med å forstå tilkoblingen med mennesker i Nord, både samene og nordmenn, siden vi alle har ooplevd undertrykkelsen av tradisjonelle tro og praksis, som har vært en sterk statlig kontroll over århundrer. Nå bor vi i en verden med religionsfrihet, har vi muligheter å gjenkoble seg til den åndelige verden, og forståelse av våre forfedre. Jeg kunne også se mange kulturforskjeller, men forskjeller er interessant å se på, siden de gjør at vi begynner å tvile på antagelser og å sterke vår tro, og å lære om dypere betydninger gjennom våres forskjeller.

Jeg har en musikalsk bakgrunn selv. Jeg har studert musikk på skolen i tre år, har sunget, lært å spille forskjellige instrumenter siden barndommen, og har spilt gitar siden tenårene. Men i noen år har vært opptatt med en annen slags arbeid, mens mine instrumenter samler dessverre støv i hjørnet av stuen vår. Det var veldig inspirerende å tilbringe tid i det latviske teltet. Jeg følte at det tilknyttet meg på nytt til gleden av å spille musikk, å synge sammen med alle, å lage musikk som en del av en mindre formell sammenheng. Jeg fikk mer glede av å spille enn av selve forestillingen. Jeg tok denne gleden med meg da jeg kom hjem fra Isogaisa, og det førte til at instrumentene hjemme kom til å leve igjen. Jeg hadde gjort to innspillinger sammen med kokles læreren min. Med hjelp av innspillingene kunne jeg spille melodiene både på gitar og piano. Min eldste sønn fanget min entusiasme og lærte å spille en av melodiene også. Jeg begynte å lure på historien av folkeviser og hvordan skulle man koble seg med tradisjoner gjennom disse folkevisene. Jeg hadde forstått at hovedsakelig brukte man folkeviser på to forskjellige måter. Den ene måten var for å få kontakt med folketradisjoner før Latvias okkupasjon, men den andre måten – for å gjenoprette kontakt med den åndelige praksis. Jeg begynte å å søke etter mer detaljert material på forskning gjort på dainas. Jeg prøvde å finne noe på universitet mitt i Uppsala og Umeå univeristetsbibliotek, men jeg fant det svært vanskelig å finne materialer som var oversatt til engelsk.

Før jeg forlat Isogaisa, spurte jeg til kokle-masteren om han kanskje kunne lage ett instrument for meg og sende det til Sverige. I november fikk jeg en e-post fra ham med bilder på forskjellige varianter og jeg fikk velge en av dem. Rett før juledagen i 2014 hadde min kokle kommet. Det var en fantastisk gave, som jeg tilbrakte mange timer med den vinteren, for å utførske instrumentets lyder.

For å gjøre en konklusjon om min erfaring på Isogaisa 2014, vil jeg si at det var en introduksjon til latviske folkekulturen som en åndelig verdensbilde. Det var en introduksjon til verden av dainas og vakker musikalsk opplevelse som brakte til meg gleden av å spille musikk igjen. Interessen til å finne ut mer er blitt skapt fra det jeg har lært. Mange flere erfaringer har fulgt det første møtet mitt med Isogaisa, som jeg kommer til å dele med på de neste sidene.

Tidlig på våren 2015 kom Daina på besøk til Umeå under Samiske Uke. Siden den tiden holdt vi kontakt med hverandre. Til sommer bestemte vi oss at jeg skulle dra til Latvia i juli og hjelpe Daina å arrangere verkstedene i Joikas un Dainas og festivalen i Cēsis. Siden dette ville være min første reise til Latvia, ønsket jeg å oppleve landet i de dagene før og etter festivalen. Så bestilte jeg flybilletter og var klar til å tilbringe totalt 12 dager i Latvia. Jeg forlat Umeå den 16. juli og var tilbake den 28. juli. Da jeg snakket med Daina om de datoene jeg skulle reise til Riga, sa hun at det var på tida å reise, siden jeg skulle komme til Riga i løpet av de siste dagene av folklore-festival Baltica. Min eneste erfaring med latviske kultur var det jeg hadde funnet ut på Isogaisa 2014, og noen korte tekster jeg hadde lest, så jeg følte at jeg kom med knapt noen forventninger.

Jeg ble møtt på flyplassen av Juris og Miķelis (som var sønnen til Juris og Daina). Vi kjørte til leiligheten deres og forlat bagasjen min der. Etterpå gikk vi til sentrum av byen og til en park. Der så vi et håndverk marked og folkegrupper på scenen. Juris fortalte meg litt om historien av byen og landet, mens vi gikk nedover gatene i Riga. Smak av tiden før første verdenskrig var gjenspeilet i de bygningene vi så. Bygningene hadde vært vakre kontruksjoner tidligere, men nå var de markert med tid – noen av dem var helt revet ned, med bare fasade mot gaten, noen gjenopprettet. Vi så også Frihetsmonumentet fra Latvias første kort periode av uavhengihet. Juris fortalte meg at monumentet ikke ble skadet under den sovjetiske okkupasjonen, men i stedet var det inngjerdet, slik at det ikke skulle være mulig å nå det. Vi snakket også om hvordan han og generasjonen hans kunne russisk, men barn, som vokser opp i dag, ikke lærer seg russisk. Befolkningen i Riga er blandet og den består hovedsakelig av latviere og russere. Det finnes mange språk og kulturforskjeller i landet, folk bor i ulike områder. Man kan godt se en tydelig spenning mellom folk, som er ganske lett å forstå, hvis man ser på fortiden og nære historie. Men det ser ut til å være en av utfordringene i landet som trenger tid til å bli jobbet med.

Turen våres minnet meg om dette tosidige livet vi lever og alle tidligere traumer som vi bærer med oss. Det vil si, våre egne minner og de minnene som har overlevd gjennom generasjoner, kjemper for frihet for å frigjøre oss fra undertrykkende systemer, men også glede, felleskap og den fantastiske styrke og vilje til å overleve, som vi har i oss. Det minnet meg om hvordan folk, som bor i motgang og sliter med å overleve, har også vakre opplevelser av kjærlighet, familien og samfunnet som fører oss alle sammen. Kompleksiteten av livet, å finne vår egen balanse og styrke, følte jeg levende på disse gatene med det gamle mørke KGB hovedkontoret, møte med folk i håndverk markedet, tiltak og prosjekter, som knytter mennesker sammen, og deling ar erfaringer og musikk. På kvelden gikk jeg sammen med Juris og Miķelis til en tradisjonell dans kveld, der Latvias kulturministeren og partneren hennes startet kvelden med tradisjonell dans. Jeg var ganske sliten på slutten av dagen, da jeg hadde reist og gått rundt i byen, mens jeg ikke var helt riktig kledd (med mine jeans og vakre folkedrakt i det samme rommet). Uansett er jeg stolt av at jeg deltok i denne dansen og kunne få den opplevelsen i det hele tatt.

På min andre dag I Riga gikk vi til en utstillingshall der Dainas folklore-gruppe Savieši holdt på å presentere sin nye CD i en konsert. Det var en utstilling på tradisjonelle folkedrakter, håndverk, og åndelig tro, som jeg fikk til å utførske mens forberedelsene foregikk. Jeg klarte også å lære meg noen latviske ord, og å telle fra 1-10, med hjelp av Miķelis. På kvelden fikk jeg, sammen med mora til Daina, til å gå på en konsert, som ble holdt i en annen del av Riga. Jeg lærte mer om historien av byen, hennes egne minner av de endringene som hadde skjedd i løpet av livet hennes, mens vi gikk i gatene sammen. På slutten av dagen var jeg veldig spent om neste dag, da jeg skulle reise til Rēzekne sammen med Daina og hennes folklore-gruppe.

Vi overnattet i Rēzekne etter en dag som besto av reisen og forestillinger i en landsby på vei til byen, samt av et besøk til festivalområdet like utenfor Rēzekne. Jeg fikk se Latvias presidenten danse vals under en vakker forestilling av folkeviser knyttet til de fire årstidene. Om kvelden deltok jeg danse-natta ved slottsruinene der musikere og dansere hadde flyttet seg under taket på en åpen parkeringsplass på grunn av regn. Der møtt jeg gruppen Ore, som hadde vært på Isogaisa 2014. Det var veldig hyggelig å se alle alders folk å danse rundt i svakt lys og lytte til musikken som spilles.

På vår andre dag i Rezekne tok jeg morgenen fri for å spasere rundt på egenhånd, og bestemte meg om å møte Daina og gruppen hennes etter den siste konserten på festivalen. Da jeg gikk opp til de som skulle opptre, møtte jeg en ung mann. Det var en tenåring som jeg hadde veldig kort snakket med forrige kveld, og han inviterte meg til å sitte med ham. Vi startet en svært interessant samtale. Han fortalte meg om livet sitt, sine erfaringer fra hjemmebyen sin, og sitt engasjement som folk-danser. En uke før jeg hadde kommet til Riga, hadde det forgått en stor samling av 20.000 unge sangere og dansere her i landet. Kjæresten hans hadde også deltatt på denne samlingen. Gjennom å snakke med den unge mannen, begynte jeg å få en annen type følelse for livet i Latvia i dag. Jeg begynte å se økonomiens struktur og mulighetene denne mannen så for sitt eget liv. Begge hans eldre brødre jobbet i utlandet for å få finansiere sine studier og spare penger. Den unge mannen sa at han skulle følge dem så snart han kunne. Vi snakket også om kultur, muligheter og sine drømmer mens vi så parade av folkegrupper som kom inn på festivalen. Køen av mennesker så ut til å aldri ta slutt.
Sommersolen skinte over dem, lyset kom over de ulike kostymer, deres farger og smykker, sashes og luer i forskjelige former og størrelser. Vi fortsatte å snakke sammen mens de internasjonale folkgrupper fra Irland, Russland og Georgia spilte. Vi nøt utsikten og sa farvel til hverandre, og jeg gikk for å møte Daina. Før vi forlat Rezekne, fikk vi se den nye konsertsalen GORS. Mens jeg sovnet på veien tilbake til Riga, tenkte jeg på alle de nye erfaringene jeg hadde fått fra tiden jeg hadde tilbrakt i Latvia.

På mandag, den 20. juli, reiste vi til flyplassen for å møte den første samiske artisten som skulle komme, Niko Valkeapää. Niko er en velkjent artist fra Nord-Norge, som har spilt på Isogaisa for ett år siden. Han hadde blitt bedt om å gjennomføre en joik-verksted i Drabeši, og å utføre en konsert sammen med deltakerne på festival dagen i Cēsis. Daina kjørte oss tilbake til byen og droppet meg og Niko av i gamlebyen, mens Daina selv gikk for å lage ordninger og for å kjøre til flyplassen igjen, for å møte neste mann ankomme, Geir Anders Hætta Berg. Geir er en samisk håndverker som skulle være ansvarlig for skinnarbeids verksted, og sammen med deltakerne skulle lage tradisjonelle samiske vesker. Jeg visste det ikka da, men jeg fikk raskt følelsen av at disse to menn, med sine fantastiske humor, ville bringe mye moro og glede den uken, gjennom å drikke senkvelds kaffer og dele med livserfaringer.

Etter å ha vandret oss rundt i gamlebyen og hatt lunsj på en restaurang, ble vi hent av Daina og Geir. Reisen våres til Drabeši begynte. Forrige dag hadde ei tysk kvinne Sabīne og dattera hennes Lotta kommet fra Norge til Riga. De reiste til en annen by, Sigulda, for å tilbringe en dag der, før de reiser til Drabeši. På vei til Drabeši hentet vi Sabine og Lotta. Vi kjørte videre for å møte de andre som hadde reist fra Norge på egen hånd. Vi kom til en restaurant på veien til Drabeši og satte oss ned rundt et langbord. Der møtte vi arrangøren av Isoagaisa, Ronald Kvernmo, sammen med sin kone, Beate, og deres barn, Hege Dalen, assisterende arrangør på Isogaisa, med sin datter og Robert Vars Gaup, samiske sjamanen, med sine barn. Litt senere kom det også Inese og Andris Roze. Vi alle delte et måltid sammen, snakket om våre reiser til dette stedet og deretter fortsatte reisen til Drabeši sammen.

Etter en rask guide gjennom arealen, og når alle hadde vært vist sitt rom, hadde vi en arrangør møte i kveld der vi gikk gjennom alt som skulle skje i de følgende dagene. Daina fortalte oss om organisering av verkstedene, med søknader til prosjektet, hva man kan forvente og hva som var inkludert. Bygningen i Drabeši var veldig stor og den besto av en del for å sove og spise, mens den andre delen av bygningen besto av korridorer som fobrinder alle rom til verkstedene og en aula. Rundt de bygningene var det hager og parker, og til og med et bål. Inese Roze viste oss et annet rom for håndverk i en bygning på tvers av parken, med veving logger og et lite kjøkken. Etter å ha funnet ut mer om arealen, timeplan for verkstedene og måltid, føltes det som om vi var klare til ankomsten av deltakerne neste dag.

Tirsdag morgen begynte folk å ankomme til Drabeši. Da de kom inn for å registrere seg, viste noen av oss folk til deres bolig og svarte på spørsmålene. I midten av dagen holdt Daina en innledning av verkstedholdere – Andris Roze (kokle bygning), Māris Jēkabsons (sekkepipe spiller), Niko Valkeapää (joik), Geir Anders Hætta Berg (skinnvarer), Ronald Kvernmo (sjamanisme) og Robert A. Vars-Gaup (sjamanisme). Verkstedenr av joik og sekkepipe ble holdt om morgen slik at deltakerne i disse kan delta i sjamanisme verksted om ettermiddagen. Sjamanaisme verkstedene av Ronald og Robert ble organisert slik at deltakerne kunne delta hver klasse selvstendig. Ronald og Robert fortalte meg at verkstedene deres var litt annerledes. Ronald ville inkludere mer samisk historie og tradisjoner, mens Robert ville sette fokus på moderne sjamanistiske praksis. Deltakerne i skinnarbeid og kokle verksted hadde en hele dagsplan. Spesielt deltakerne på kokle verksted hadde blitt advart om at de mest sannsynlig skulle arbeide om kveldene for å bli ferdige inntil fredag. Etter innledningen ble deltakerne i håndverkskurs bedt om å følge sine ledere til sine verkstedene, og arbeidet begynte!

Jeg deltok i joik verksted hos Niko om morgen, og øvet seg i kokle om ettermiddager, med hjelp av Adele Grunte. Det fantes ikke et spesielt verksted for kokle i år, men Adele ville gjerne hjelpe meg. Hun gav meg et par låter som jeg lagret og deretter spilte på egen hånd. Låtene hadde også tekst, så jeg fikk å lære meg noen latviske ord til, og skape en bedre forståelse av de låtene jeg spilte. Hennes partner og andre rundt oss også hjalp med å finne ord til sangene og oversette dem til engelsk. Den ene var en latvisk midtsommer sang med sin karakteristiske Līgo, Līgo. I forbindelse med hvordan dainas beskriver gamle tradisjoner, minnet denne sangen meg om en svensk midtsommer sang som heter Visa vid Midsommartid. Så jeg begynte å tenke på teksten til denne sangen, som jeg må ha sunget hundre ganger på skolen og Sankthans feiringen uten å legge merke til tekstene. Men da jeg kom tilbake til Sverige, begynte jeg å søke etter tekster og prøve å finne ut mer om hva de referes til. Jeg lærte å spille en av de eldste svenske sanger (ingen vet akkurat hvor gammel den er) på kokle. Det var litt overraskende hvor enkelt det var å leke oppover på skalaen på dette instrumentet. Fordi at de fleste andre svenske folke låter som jeg hadde prøvd å spille, skulle ha noter.

Jeg tok joik-verkstedet hos Niko som en utfording. Selv om jeg hadde hatt tidligere erfaring fra joik-verksted hos Ailo på Isoagaisa 2014, og hadde jobbet med joik på min egen hånd i betydningen av å synge for å koble meg til omkringliggende miljø. Joiken og daina er både relatert og annerledes samtidig. Fra hva jeg har lært, er joik en måte å koble seg til noe. Gjennom joiken kan man koble seg til en del av historien (joiken ble sunget for å huske noen historiske hendelser eller for å beskrive et geografisk område), eller en person (joiken kan være tilegnet til person, et dyr, kroppen av vann, et bål, osv.). Jeg har sett bekker og fossefall mens jeg hører på joik med mine øyne lukket. Jeg har også hørt vitser gjort av mine slektninger til ære familiemedlemmer som har gått bort.

Dainas kan også bære minner. for eksempel, de kan beskrive forskjellige livshendelser som mytologiske fortellinger. Avhengig av hvordan man ser på dette, kan joiking bli sett som en måte å koble seg om igjen ved å skape disse melodier og tekster. Dainas handler om Gud, guddommer, seremonier og ritualer, tradisjoner og personlige erfaringer, for eksempel, tap av et barn eller en mann. Jeg er usikker på om jeg er rett, men jeg fikk et inntrykk av at joik-tradisjon som man bruker for å få kontakt med naturen på en åndelig praksis, kan også bli funnet i latviske folkekulturen. Det er ikke tydelig gjenspeilet i tekster av dainas, men jeg fikk lese at kokle, for eksempel, kan bli brukt for både meditasjon og som en tradisjonell instrument for å utføre danser. Man kan faktisk sammenligne latviske kokle med samiske trommer. Begge instrumentene er nevnt i tekster om moderne sjamanistiske praksis, og begge instrumentene brukes som et hellig instrument i samlinger, for å få kontakt med åndelige verden i sjamanenes reise.

Det å joike er nevnt i eldre tekster som brukes av medlemmene av felleskapet, som en livslinje i løpet av en sjamanes reise til andre verdener. Det er en tråd der sjamanen kunne finne sin egen vei hjem igjen til denne virkeligheten. Jeg vet ikke hvorvidt har det å synge vært brukt i åndelig praksis innen latviske folkekulturen. Innsamlingen av dainas er langt større enn samlinger av joiker, men det finnes arkiver av begge deler som dessverre ikke er lett tilgjengelig. Arkivet Karl Thíren, som er en samling av sanger fra hele 1920-tallet av en mann, som reiser rundt i Sapmi, er blitt nettopp flyttet fra Umeå ned til Uppsala Universitet. Dette forskningstema, å forstå fortidens praksis ved å enten lytte eller lese tekster, kan også ha blitt utforsket nærmere av andre personer. Men det kan hende at noen andres forskning har jeg ikke fått finne eller lese, på grunn av enten språks-barriere eller tilgjengelighet. Jeg synes at dette er et veldig interessant tema, som jeg gjerne ville utførske på et eller annet tidspunkt i framtiden.

En av joiker vi lærte fra Niko var en som hadde kommet til ham på veien til Drabeši. Totalt lærte vi fem forskjellige joiker. Noen av dem var vanskeligere enn andre, men de fleste av oss hadde problemer med å finne vår egen stemme. Jeg følte at mesteparten av deltakerne var trente sangere. Jeg ville tro at det vanskeligste for dem var å gi slipp på de vokale egenskapene og å singe på en annen måte. En av sjamaner, Robert, ble invitert til å gjøre en reise for oss, slik at vi får øve sine stemmer. Alle satt en veldig stor pris på dette, og jeg må si at også jeg fant det svært nyttig for gruppen.

Jeg var ikke med på andre verksted så mye. Men gjennom det at jeg fikk tilbringe tid med både folk fra Nord og deltakerne av verksted, klarte jeg å følge deres arbeid og fikk lære litt fra det de gjorde.

Deltakerne som drev med å lage kokle, hadde sitt eget verksted. Hver gang jeg gikk forbi verkstedet deres for å spise lunsj, kunne jeg høre hvordan de jobbet med treet. De begynte å jobbe rett etter frokost om morgenen, noen av de enda tidligere, tror jeg, og fortsatte å jobbe hele kvelden. Jeg fikk knapt til å møte folk som var med på denne gruppen – så opptatt var de! Men jeg fikk til å følge arbeidet til Sabine. Mens Sabine drev med å lage sitt eget kokle, stak jeg innom verkstedet for å prate litt. I begynnelsen av kokle-verkstedet, viste Andris deltakerne treet, som de skulle bruke og mulighetene for variasjoner i former og farger. Hele arbeidet started med tegning av omrisset på treet. Deltakerne fortsatte å jobbe med dette stykke av treet, la til andre stykker, gikk også gjennom frustrasjon og stress av tidsnød. Det ble som forsoning med naturkreftene som setter begrensninger på evnen din. Alle deltakerne fullførte jobben sin i tid for å presentere arbeidet sitt på festivalen i Cēsis på lørdag.

Det neste verksted var sekkepipe-mesterklasse hos Maris. Det å vandre rundt i hagen om morgenen tidlig på ettermiddagen i de solfylte dager i Drabeši, og ikke å høre lyden av sekkepiper, var umulig. De hadde selvfølgelig sitt eget klasserom innendørs for å praktisere seg, men de brukte hager og haller også. På en av de dagene gikk de til en liten kirke for å prøve å spille i et slikt akustikk. Å lære å spille virket som en stor utfordring for meg. Fra det de sa, så var det akkurat det yngste medlemmet av gruppen som lyktes mest.

Det andre hele-dags verksted ble skinnarbeidet hos Geir. Jeg var ikke blant deltakerne, men siden kaffemaskin lå i dette rommet, fikk alle til å stikke innom, prate litt, og se hva de drev med. Geir hadde tatt med seg materialer og litteratur, som inneholdt bilder av tradisjonelle samiske håndverk og vesker. Han fortalte meg at hans studenter på verkstedet var veldig flinke. Han sa at han kunne se at noen av deltakerne hadde drevet med denne type håndverk før, og at veskene de hadde laget var veldig vakre. Jeg ville beskrive stemningen i rommet som en av høy konsentrasjon og mye stillhet. Deltakerne virket veldig fokusert på hva de gjorde. Mange ville fortsette med arbeidet sitt seint på kveldene, og, fra hva jeg hadde hørt, virket de svært fornøyd med a ha sjansen til å lære.

De sjamanisme verkstedene hos Ronald og Robert ble holdt om ettermiddager. Jeg deltok ikke i disse, men jeg fikk høre en rekke gode komentarer fra deltakerne. De lærte om tradisjonell samisk religion, og kunne delta i praktiske øvelser som sjamanere jobber med i dag, det vil si, meditasjon og samisk trommereise. Ronald holdt en chaga seremoni en kveld utenfor bålet. Chaga er en sopp, som vokser på bjørk. Fargen av chaga er svart eller veldig mørk på utsiden, men lysere brun på innsiden. Jeg har samlet chaga i skogen nær til hjemmet mitt, og en tydelig preg av chaga er at under selve chaga blir bjørken i en gulaktig farge. Chaga gjør ingen skade for treet. Chaga blir samlet inn, tørket, gjort til en pulver, som deretter blir kokt til et konsentrat. Daina kunne forklare meg at i Latvia inntas chaga som en kreft kur, men i Nord blir det brukt for mange forskjellige sykdommer. En annen sjaman jeg har møtt i Nord beskrev energien av chaga som veldig mild energi, som bidrar til å koble kroppen til en fase av helse. Som det kan ses på Isogaisa sin nettsiden, har det vært mange forskning på chaga, som viser sin helbredende effekt. I motsetning til mange andre planter som er begrenset ved lov, er det lovlig for alle å plukke og forberede chaga i både Sverige og Norge.

Bortsett fra verkstedene, dagene i Drabeši var også full av andre aktiviteter. En kveld hadde vi en meget informativ guidet tur til Cēsis, ledet av en australsk-latvisk mann. Vi avsluttet turen med kaffe på en kafe i sentrum av byen, det vi var på en utstilling av kroner, gjorde av Brigita Stroda. Disse kronene var utrolig vakre. Kunstneren hadde med en stor kreativitet utforsket den tradisjonelle kronen, og brukt nye typer materiale for å lage dem. En ettermidag gikk jeg sammen med Niko ned til Araisi museet grunnlag, der tre ulike bosetninger fra ulike perioder i historien hadde blitt rekonstruert. Her fikk vi til å utførske de gamle trekonstruksjoner ved vannet, ruinene av beskyttende festningsmurer og en forhistorisk bosetting av grunnleggende strukturer blant trærne. For en som kommer fra Nord, er naturen i Latvia ganske forskjellig fra hva man er vant til. Den store eik og lindterær, flathet og fravær av steiner, og storker fygende på himmelen. Jordmonnet føles rik, og planetene som vokser har en mye lengre vekstssesong enn i de Nordlige landene.

Det er verdt å nevne arbeidet av fotografen til prosjektet, Jordi Navarro Navarrete. Jordi var med på alle verkstedene og aktiviteter frem til festival dagen i Cēsis. Han la ut bilder på prosjektets hjemmeside, samt SVIESTS Ethno Eco Festival side på Facebook. Akkurat dette gjorde våre erfaringer tilgjengelig for mange mennesker. En venn av meg skrev til meg i løpet av denne turen, og sa, at det føltes som om han var sammen med meg hele tiden, siden han kunne følge det vi holdt på å gjøre. Denne nye måten å dele våre erfaringer med andre ble satt høyt. Vi ble veldig glad da vi fant ut at Jordi kommer til å bli med på Isogaisa og jobbe også der. Vi syntes at han veldig flink med å fange både mennesker og aktiviteter i sine bilder.

Hele arbeidet nærmet seg mot slutten, og på fredags kveld inviterte Daina oss alle sammen for å besøke hennes huset på landet som kalles for Ruķeļi. Det var en stor plass der barna kunne løpe rundt, leke i vannet, og folk samlet seg rundt bålet for å sitte og snakke sammen. Ved solnedgang gikk vi ned til et sted der vi kunne følge de siste solstrålene, og de latviske medlemmer av gruppen sang noen sanger. Etter denne vakre opplevelsen, gikk alle opp igjen til bålet. Det var noen som forble der, men jeg, sammen med Adele, partneren hennes Guntars, og Jordi, tok en tur til Cēsis for å delta på en konsert av det eneste bandet jeg hadde tidligere hørt om, Skyforger. Etter at jeg etterlot Isogaisa i 2014, hadde jeg søkt på latvisk folkemusikk på YouTube og fant en liste av sanger. Skyforger var blant de gruppene på denne listen. Jeg hadde også funnet nyttig informasjon om latviske folkeviser og kokle på deres hjemmeside, og hørt på et intervju gjort med dem for noen år siden. Jeg hadde hørt på musikken av deres gamle dager, og ble advart av Adele og Guntars at det nå var mere svart metal. Likevel gledet jeg meg til å se dem, og var veldig spent da vi gikk til festivalområdet i Cēsis. Konserten virket til å virkelig være svart. I den varme vakre kvelden, med lys tent rundt i byen, kunne vi se mengde av folk, som var hovedsakelig kledd i svart, å hoppe rundt og å synge. Energien av publikum var kjempe stor, og etter Skyforger ble kalt tibake på scenen for å utføre noen ekstra låter, bestemte gruppen seg til å spille mere tradisjonelle folkeviser, og reaksjonen av publikum var enda større.

Neste dag tok SVIESTS Ethno Eco Festival sted i Cēsis. Hege, Robert og barna deres sa farvel om morgenen, men resten av oss gikk tl festivalområdet. Det var den vakreste dagen, himmelen var klar, solen ga oss varme, men samtidig var det ikke for varmt. Jeg var fortalt at i fjor var det veldig varmt, spesielt for samene, å tåle varmen i sine tradisjonelle folkedrakter. Men dette året var været perfekt. Vi ble plassert i en del av festivalen, bordene ble satt ut for å vise alt som ble utført i løpet av uken, og mye mer. Inese bakte brød over bål, mens Andris demonstrerte trearbeidet ved å lage kokle, og Adele laget gress-dukker og andre ting på et kreativt verksted for barn. Elin Kåven hadde kommet et par dager tidligere, og var til å utføre på scenen i løpet av konserten. Men rett før hennes fremføring, snek vi bort for å prøve å skyte med pil og bue. Det var så vanskelig! Jeg må innrømme at Elin flinkere enn meg, men det var mye moro. Jeg vandret rundt festivalområdet sammen med Lotta, for å utførske markedet, og prøvde å finne noen fine gaver å hente tilbake til venner og familien.

Alle konserter foregikk bra. Noen hadde samlet seg, og gruppen av sekkepipe verksted var første å utføre. Vi fra joik verkstedet var neste. Rett før forestillingen fikk jeg vite at hver og en av oss skulle synge solo. Jeg protesterte litt mot dette (faktisk nektet å komme på scenen hvis jeg blir tvunget til å synge en solo…), men en venn tilbød seg å synge sammen med meg, så problemet ble løst. Niko utførte en joik etter oss, og deretter gjorde Elin Kåven sin fremføring. Latviske folkegrupper utført både før og etter oss, så luften ble stadig fylt med veldig fin musikk.

Dagen så ut til å gå av ganske raskt og til slutt var det på tide å pakke alt opp, og si farvel til folk. Denne uken hadde vært vedlig spennende. Jeg fikk gjenoppta kontakten med folk jeg hadde møtt på Isogaisa, samt møte mange nye både barn og voksne fra Latvia og Norge. Alle gjorde hele uken helt spesiell. Jeg hadde lært utrolig mye. Alle opplevelsene sammen var litt overveldene, slik at jeg kunne notere og dele med dem etter å ha tilbrakt noen måneder hjemme.

Jeg brukte sine siste dager i Latvia sammen med Daina, mora hennes, Juris og Miķelis på landsbygda deres. Sabine, Lotta og Jordi var også sammen med oss. De var to veldig koselige dager. Vi fikk noen veltrengte søvn, tok en tur, men om kvelden guidet Daina oss gjennom en latvisk sauna ritual. Sabine og jeg ville takke dem for alle de opplevelsene vi hadde fått, så den kvelden gav vi en helbredende seremoni til familien. Neste dag resite vi tilbake til Riga. Vi dro Sabine og Lotta til flyplassen, og så besøkte jeg Okkupasjonsmuseet sammen med Jordi. Det var en emosjonell opplevelse, men jeg syntes at museet har et meget godt forberedt visning der den besøkende kan gå gjennom Latvias historie. Etterpå gikk vi til Latvias najsonale historiske museet, og endte opp med å diskutere våre erfaringer nede ved vannet. Den kvelden møte vi Ronald og Beate på en pub og tilbrakte de siste timene sammen, med latter og minner. Jeg ble glad for den siste dagen min i Riga, for å  bli ferdig med min reise akkurat på denne måten.

Det å kort oppsummere mine erfaringer dra disse 12 dagene, er umulig. Når jeg går gjennom denne teksten igjen. skjønner jeg at jeg har utelatt mange detaljer som har gjort inntrykk på meg. Aller viktigst, i løpet av disse dagene kunne jeg begynne å forstå litt av latviske historie, kultur, åndelige livssyn, de forskjellige liv folk lever i dag, hvordan de ser deres muligheter, verdier og visjoner. Ved å møte folk fra Nord, både samene og nordmenn, og å høre på deres refleksjoner om å være i en annen kultur, følte jeg at jeg lærte mer om hvor de kommer fra på en enn måte enn det som ville ha vært mulig i Nord.

De forrige år hadde jeg visst på forhånd at jeg ville reise nordover til Isogaisa, men i år hadde jeg ikke bestemt meg for å dra dit, til en uke før. Jeg nølte fordi jeg hadde blitt invitert til å delta på en sjamanistiske samling i Ungarn, og følte at jeg burde bli med. På den annen side, trivdes jeg veldig de årene jeg hadde vært på Isogaisa. I har til og med mange venner som jeg møter bare på Isogaisa. Jeg ville ikke gå glipp av den antakelig siste året av det latviske/samiske prosjektet, for å samle inn mer materiale for min forskningspapir.  Da jeg skjønte at barna mine kunne bli med meg til Isogaisa, avgjørelsen ble endelig gjort.

Reisen nord var en stor opplevelse for både meg og mine barn. Da jeg hadde kommet på festivalen, møtt oh hilset på alle, spurte min eldste sønn til meg, – Mamma, kjenner du alle her?!

Som vanlig, leir vi bak hoved lavoer, men i år ble teltet til latviske verksted plassert mellom hotellet og oktogonen, der de fleste største hendelsene fant sted. I år var det en ny gruppe håndverkere, Karlsonu familie, som deltok på Isogaisa. Folkegruppen Tai Tai utførte og ledet kokle og latviske/estiske folkemusikk verksted. Hver Isogaisa er annerledes, og i år var det ikke meg, men min yngste sønn som syntes å tilbringe mesteparten av sin tid på teltet av latviske verksted. Han er fem år gammel, og han gjorde mange leire figurer, og dager etter fortsatte å veve en tradisjonell latvisk belte. Min eldste sønn, som er ni, fikk involvert som em spesiell frivillig og tilbrakte tiden sin på å trene med pil og bue, og passet på at alt var i orden overalt. Han fikk også å sitte stille i et lite øyeblikk, gjorde en leire fløyte og vevde beltet, som nå henger utstilt i vårt hjem ved siden av alle leire figurer.

Dette året deltok jeg i et verksted ledet av Tai Tai og en forelesning om dainas, ledet av Daina. Informasjon og meninger som var gitt i disse foredragene var et tillegg til det jeg hadde lært megi forrige år, og det supplerte også min forståelse av latviske musikktradisjoner i forhold til estiske tradisjoner. Det var også veldig interessant å se igjen de to hovedmåter å koble med folk, tradisjoner og musikk, fordi jeg har også følt meg veldig nær til sjamanistiske tradisjoner og verdensbilde. Det er vanskelig å si at det må være enten den ene eller den andre som mann velger, men den måten man
forbinder med tidligere tradisjoner og våre grunner, er veldig interessant. Det virker som noen
mennesker har en interesse i å gjenoppta kontakten med gamle tradisjoner for å lære mer om hva og
hvordan folk har brukt disse tradisjonene i det siste – en måte å gjenoppta med en kulturell identitet. Andre gjenopptar kontakten med tradisjoner på grunn av en mer åndelig interesse, et ønske om å lære hvordan mennesker pleide å se realiteten, deres åndelige forståelse, og å bringe dette inn i livet i dag. I dette tilfellet føler noen mennesker føler at måten å gjøre dette på er ved å utvinne, og prøver å gjennomføre en fremføring av musikk eller en seremoni på den tradisjonelle måten. Innenfor sjamanistiske praksis kan dette være sett som mennesker, som utfører seremonier som har blitt funnet i eldre tekster eller prøver å gjenopprette seremonier som kan være bare delvis skrevet ned. En annen måte å koble seg til igjen, er gjennom å forstå hvorfor et instrument ble spilt eller hvorfor en seremoni ble utført på en anledning på en bestemt måte. For eksempel, i stedet for å bruke de samme objektene som er beskrevet i en tekst, kan mennesker bruke andre objekter som bærer den samme betydning for dem. Fra min erfaring er det ikke mulig å si at det finnes et klart skille mellom mennesker og hvordan de velger å jobbe, men så mange tradisjoner og kulturuttrykk har forsvunnet eller deres mening har
gått tapt gjennom generasjoner, har jeg sett de forskjellige måtene folk arbeider på for å koble seg igjen, og har også hørt deres refleksjoner om hva ar grunnen til det. I et globat sammenheng, det er mange som tror at åndelig praksis har gått tapt i sine egne kulturer, og prøve å koble seg til igjen gjennom å koble med og lære av kulturer fra forskjellige deler av verden. Etterpå de enten bruker den andre kulturens måte å utføre seremonien på, eller så utførsker de betydningene de finner i disse tradisjoner, og bruker dem på sin egen måte, eller begge deler.

Som i fjor, setter latviere sitt preg på Isogaisa gjennom deling av erfaringer og musikalske innslag. Tai Tai fremførte en konsert på lørdags kveld, og senere den kvelden fikk de å lære oss noen folkedanser. Det var hyggelig, vi alle danset rundt bålet, lo om signe egne feil, og prøvde å se på folk som visste hva vi skulle gjøre.

Medlemmene av latviske grupper deltok også i mange av andre verkstedene og var involvert i seremonier ledet av andre. En dag tok noen av dem tok en båttur ut på fjorden, og noen selv svømte i det nordiske vann, som jeg fant veldig imponerende.

Jeg er takknemmelig. Gjennom dette prosjektet har jeg fått lære mye om latviske folketradisjoner, kultur og åndelige livssyn, samt tilkoblinger og forskjeller mellom samisk og Nordiske sammenhenger. Dette ville ikke ha vært mulig hadde det ikke vært uten dette prosjektet ledet av Daina
og Ronald. Gjennom deres felles entusiasme, har jeg og andre fått mulighet til å lære om disse kulturene, og i denne rapporten ønsket jeg å prøve å vise noen av de reelle effektene et slikt prosjekt
kan ha på livene til mennesker som tar del i den. Jeg har skrevet ned noen av mine erfaringer på disse sidene, men det var mange flere. Gjennom dette prosjektet jeg og noen andre jeg kjenner, har fått gode vennskap på tvers av våre kulturelle forskjeller. Vi har dannet nye nettverk, invitert hverandre til å samarbeide, og sosiale sammenkomster som skaper alle slags muligheter for våres liv i fremtiden. I denne rapporten har jeg fortalt om hvordan jeg ble kjent med et nytt instrument, kokle, og gjennom dette instrumentet har fått kontakt med mennesker, historier og delte livserfaringer. Jeg har snakket hjemme og delte mine erfaringer med andre rundt meg, som knapt vet noe om latviske historie og kultur – akkurat som jeg ikke visste noe før Isogaisa 2014. Effekten av prosjekten kan ikke bare bli bedømt av hva skjer i løpet av de dagene av organiserte aktiviteter; de skaper krusninger som kan snurre rundt vår verden. Jeg føler at når vi blir utsatt for nye deler av verden, er det mange ting, som skjer. Vi får vokse opp som mennesker akkurat som våres forståelse av andre vokser – alle kankje ikke tar de mulighetene de er gitt, men noen av oss gjør, og for oss, endrer de våre verdener.

Frederika Wennermo

Jeg kommer fra nord-Sverige, men har mest av livet mitt bodd i utlandet, og har reist rundt verden. Jeg er en akademisk forsker – har Bachelorsgrad i Teologi, og blir nå ferdig med Mastergraden i Religion i Fred og Konflikt. Jeg er også en helbredende praktikant som i mange år har bodd i et samfunn i Guatemala. Jeg har studert  helbredende praksiser sammen med dagens sjamaner og helbredere i Guatemala, Mexico og andre land. Jeg har to barn, og vi flyttet tilbake til nord i Sverige for fire år siden. I løpet av disse årene har jeg forsket og lært om moderne sjamanistiske praksiser både for egne interesser; som en forskningsprosjekt. og for å lære mer om mine egne røtter, historisk kontekst og moderne verden med sin blanding av kulturer og livssyn.

 Frederika Wennermo Joikas Dainas Etno-Eko Festival